Veien til lykke

I dag lagde jeg vegansk karri gryte! Det var ordentlig godt ja, og kan spises med god samvittighet. Dessuten blir man god og mett av det, ikke vondt og mett. Sånn som man ofte blir når man spiser for mye. Jeg spiste litt for mye. For det er jo så godt! Men jeg ble ikke stapp for å si det sånn. Vegan vegan <3

Nedbrutt

Fikk en klage her om dagen. Får vel skrive noe da!

Skriver halveis ikke fordi: Har det bra. (les: kjæreste)
Skirver halveis fordi: Har det ikke bra. (les: skole)

Hopes on the other side

Jeg må sette ting i system. Litt mer enn de allerede er.

For første gang skulle jeg ønske at døgnet hadde flere timer. Jeg har aldri vært den type person. Men det er vel det som skjer når man vokser opp. Man får litt for mye å gjøre. Aldri vært et problem før. Men nå er jeg voksen.

Tid

Det skjer så mye. På så liten tid.
Hva har skjedd med oss? Med oss alle sammen? Man vokser vel bare i fra. Fra alt som en gang var. Sånn vi pleide å være.
Det er kanskje sånn det skal være. Man holder ikke sammen for alltid. Noen kankje, en gang i blant. Men man forandrer seg. Og plutselig så møter man en ny person.
Man er ikke lenger de personene man kjente tvers igjennom. Vi kunne vite hva hverandre tenkte. Hva man ville gjøre sekundet før det skulle bli gjort. Hvilket syn man hadde på ting. Hva man mente om andre.
Det prates nesten ikke lenger.

Vent. Jeg tror det bare er meg!

Hehehehehe

Ler av gamle blogginnlegg. Som jeg stadig gjør. hehehehehe

Det nydelige

Det går bra. Det går mye bedre enn jeg trodde. Jeg har det stort sett fint, om jeg bare ikke tenker for mye på det. Når det til tider skjer blir jeg jo noe trist. Nostalgisk. Rart å tenke på at tida ikke lenger skal tilbringes sammen. I hvert fall ikke på samme måte. Blir nok vanskelig de første gangene man ses. Men jeg håper det ordner seg.

Jeg finner ufornuftige valg. Og jeg har lyst til å gjennomføre dem. Men jeg tør ikke. Faen.

Å savne, å lengte

I dag savner jeg kjærligheten. Ikke som i å ha en å lene seg inntil og føle seg trygg med, men familien. Barna. Å være så ufattelig glad i noen, at man konstant er redd for det skal skje noe. At det plutselig skal bli borte. Men jeg har jo aldri hatt denne følelsen. Jeg bare tror jeg vet hvordan det er. Men jeg vet jeg ikke føler riktig. Det er noe større enn som så. Man vet det ikke før man er der selv. Jeg lenter etter denne følelsen. Av å ikke være alene, men å alltid ha noen der som man kan være redd for å forsvinne fra deg.

Like a Madman

Æsj, det gjør vondere enn jeg hadde tenkt. Trodde jeg takla det bedre jeg. Men nei, er vel som alle andre, hurts like hell. Bare av de små tingene, de aller minste tegnene. Lagt ubevisst, men skaper nok uro i et forvirret hode.

Workworkworkworkworkie

Frøken Fornuftig jobber som et hælvette.

Stereolife

Liker ikke å innrømme det for meg selv, men jeg liker donkeyboy vel greit. Oh well.