Ekkelpekkel russ!

Serr, det å bo rett ved siden av veien sucks. I hvert fall på denne tiden av året. De jævlene kjører rundt i de klossene sine med bang bang lyder plager vett av meg. Og andre også. Vinduene våre gir etter snart. Greit, man er russ bare en gang i livet og man skal ha det gøy. Men man trenger da faen meg ikke å plage andre for det om. Jeg tviler sterkt på at det er behagelig for dem selv å ha volumet på maks. Men ørene deres har vel blitt svekket for lengst.

Jeg kan i hvert fall glede meg til å bake kake i kveld med mine små søde. Kanskje i hvert fall. For grilling er man for fattig til.

Lyckelige menneske

Her forleden dag tenkte jeg at jeg var lykkelig. Jeg var ute og gikk med The Cure og annen random musikk på øre. Gå og tenke ute i solen. Det var alt som skulle til for at jeg skulle mene jeg var lykkelig. Men hva er lykke? Det vil jeg egentlig jammen ikke si jeg vet. Men i forhold til hvordan mange andre folk har det, så hadde jeg et gledesmoment. Jeg liker å glede meg over småting.

Men idag derimot fikk jeg en superhumørsving og humøret gikk rett ned. Ei som så absolutt ikke fortjener og få jobb, har fått seg jobb. Jeg mener, hun er halv rik, eller har det i hvert fall ganske økonomisk stabilt hjemme. Alt hun vil, er vel å skaffe seg mer klær og sminke med pengene hun får. Det er vel det de fleste ungdommer nå til dags vil. Jeg hater dem. Ja, jeg hater ungdommer, uansett hvor ironisk det skulle være.

Men jeg gidder ikke å bry meg om det, selv om jeg vet at innerst inne plager det vett av meg. Jeg skal nå ut til parken og sitte i sola mens jeg hører på musikk. Og kanskje tenke. Tenke tanker.

Og jeg elsker tegneseriene til Ronja.

Hurlumhei!

Me ska på intevju! Det er supermegethurlumskummelt! Min mage goes berzerk. Det har seg slik at jeg har søkt jobb, og det happens to be min første real one.

I dag da jeg var på mitt café besøk hørte jeg plutselig telefonen lage disse lydene som formet sangen “I’d rather dance with you” av Kings Of Convenience. Jeg tok den strevende ut av lommen og så på nummeret. På skjermen viste det åtte sifre, og ingen navn. Jeg kjente igjen de tre første tallene som et lokalt nr. Jeg lurte i et sekund på hvem det kunne være, før det slo meg at det kunne være Oasen (hvor jeg hadde søkt jobb). Jeg trykket på knappen som godtok samtalen og plasserte telefonen ved øret. Hjertet dunket vilt. Jeg hørte på den andre siden at det presenterte seg, men med den dumme hørselen min som har en greie for å ikke høre ordentlig over telefon, hørte jeg kun “Oasen hage”. Ordene før og etter hørte jeg ikke ordentlig. Men den neste setningen var fullt forståelig: om jeg kunne komme på intervju dagen etter. Klart jeg kunne det! Sååååå, nå har man et hjertet som dunker vilt og en mage som går berserk.

Nå har jeg pugget litt blommornavn mens jeg har drukket to kopper te i min nervøsitet. I kveld er jeg alene hjemme så jeg er all on my own. Så nå skal jeg lage middagpiddag som skal bli spaghettiezzz.