J’aime.

Jeg liker Akerbrygge. Jeg liker Akerbrygge ekstra godt med sol og is rett fra isboden. Jeg liker sommer. Og høst. Jeg liker at jeg kan varme meg med skjerfet mitt på høsten blant de gule og rød bladene. Jeg liker den stemningen. Jeg liker fransk kultur. Jeg liker Audrey Tautou. Jeg liker Le Fabuleux destin d’Amélie Poulain. Ensemble, c’est tout også. Jeg liker baguette. Jeg liker synet av loff i stråkurver utenfor et bakeri i Frankerike. Jeg liker grønn. Jeg liker oransje. Og blå. Jeg liker vann. Jeg liker tid. Jeg liker hvordan musikk påvirker tanker og følelser. Jeg liker musikk generelt. Jeg liker spesielt singer-songwriter og indie. Jeg liker foto. Jeg liker vintage. Så det blir vel polaroid ganske mye. Jeg liker også fred. Både som at det er harmoni og å være alene. Jeg liker cafè. Jeg liker et trivelig torg. Et torg hvor det er grønnsakselgere som kommer overens med hverandre, og kanskje en som spiller litt musikk i bakgrunnen for å få seg noen kroner til mat. Det beste hadde vel vært om ingen trengte å gjøre slikt for mat, men kanskje han ville spilt frivillig, bare for stemningens skyld? Hvor blide mennesker går rundt og kanskje stopper ved en av bodene for å se på de fine jordbærene og kjøpe seg en kurv. Det liker jeg. Jeg liker også tanken på å reise. Reise rundt med tog og hoppe av og på hvor enn det skulle passe deg. Jeg liker at det er mange ting som gjør meg glad. Jeg liker hvordan jeg får ting til å virke bedre enn det er. Ja.

Count Your Steps.

Jeg synes mange nordmenn er flinke til å lage musikk. Heidundranes koslig musikk. Det er så brabra sammen med sommer og allting. Jeg blir så glaaad.

Autorock.

Jeg tenker på framtida. Mer eksakt på den tida hvor jeg kommer til å ha glemt bloggen, men i løpet av sekundet kommer til å streife en tanke over den. Jeg roter meg fram til adressen, leser de gamle postene og blir småflau, men alikevel glad.  Jeg kommer til å tenke; Det var den tida jeg var slik ja. Alle har jo perioder og faser, og det var en av mine. Sånn som jeg skrev. Sånn som jeg trodde jeg kunne skrive melankolsk  (jeg tenker visstnok mer melankolsk mens jeg skriver, enn det jeg skriver) og egent. Jeg skulle være og velge minst mulig som andre, men visste selv at jeg stadig gløttet litt etter litt over på den andre siden, og til slutt sikkert ville ende opp med å være en gjennomsnittlig person blant folkemengden. Prøvde å ha et image, men samtidig ikke. Prøvde å være meg selv, men visste godt at det var mislykket. Jeg har mange tanker om hva det å være seg selv betyr. Men det har jeg ingen intensjoner om å skrive ned her. Kanskje jeg er meg selv? Hvem vet. Jeg vet ikke. 

Vel, jeg blir nok flau over postene mine allerede før jeg har glemt dem. Jeg blir riktig nok flau dagen etter, eller kanskje bare timene etterpå. For ikke å snakke om minuttene. Ja, allerede nå er jeg litt småflau over det jeg akkurat har skrivd. Men det føltes greit å få det skrivd ned.

Dessuten er jeg egentlig livredd. Jeg synes det er kjempe skummelt at folk leser det jeg skriver, om mine tanker og meninger. Jeg er redd for at folk jeg kjenner skal lese. Jeg skriver mer for å få det ut, og kanskje vil jeg at noen fremmede skal lese. Jeg vil virkelig ikke at noen jeg kjenner skal lese, utenom at jeg vet om det. Det finner jeg ubehagelig og flaut. Mennesker har det med å forme tanker og meninger om andre utenom at en veit hvordan den personen virkelig er. Jeg gjør det selv. Leser blogger til mennesker jeg vet hvem er, men ikke kjenner, og tanker om dem dukker opp av seg selv. Intrykket av en blogg spiller jo en liten rolle i hvordan en tenker om en annen. Men jeg kommer jo ikke til å skrive annerledes for å gi bedre inntrykk. Jeg skriver det jeg skriver, og den personen som leser, kan tolke meg helt annerledes enn tenkt. Derfor er det skummelt, hvis det er en person som vet hvem jeg er, men ikke kjenner meg godt. Og for å si litt om det jeg startet med, tenk om noen jeg kjenner, eller skulle komme til å bli kjent med, finner bloggen min og leser de gamle postene? Det hadde nok vært flaut.

 

Akkurat nå er jeg i stor tvil om jeg burde poste dette, men jeg gjør det. Jeg tror nemlig egentlig at ingen jeg ikke vet om leser bloggen min, men det kan være utrolig feil.